I dette innlegget tar jeg for meg en debatt og en kronikk, og jeg skal prøve å se sammenlikne litt og se sammenhenger. Temaet er innvandringspolitikk.
Debatten fra Litteraturhuset i Oslo torsdag 9. september 2010 tok utgangspunkt i Christian Tybring Gjedde og Kent Andersen sin kronikk "Drøm fra Disneyland". Av de to forfatterne av kronikken var bare Tybring Gjedde representert på debatten. Andre som var representert var Yousuf Gilani (V), Jan Bøler (Ap), Kari Helene Partapuoli (leder for Antirasistisk Senter), Robert Wright (far) og Audun Lysbakken (SV). I tillegg var det publikum i salen, og der satt blant andre Unni Helland, lærer med 38 års erfaring fra Fjell skole i Drammen.
"FLERKULTUR VIL RIVE LANDET I FILLER"?
Temaet for debatten var innvandringspolitikk; deriblant innvandringsstrøm, integrering og bosetting. Det ble sagt at innvandringen er altfor stor og integreringen for liten (Tybring Gjedde), men også at vi trenger et flerkulturelt Norge.
Noe av det Tybrig Gjedde mener er blant annet at "flerkultur vil rive landet i filler". Slik jeg forstod det mener han at det er for mange innvandrere i Norge, og at det ikke stilles høye nok krav til dem. Jan Bøler sine synspunkter kan knyttes til dette, da han støtter innvandrerne og snakker deres sak med å si at de gjerne vil bli stilt krav til, blant annet når det kommer til arbeidslivet, men at de føler seg utestengt.
"DU ER BRUN, ERGO IKKE NORSK"?
I kronikken til Shazia Sarwar (som jeg forøvrig har skrevet om tidligere) kom det frem at Sarwar hadde opplevd at hun og hennes sønn ikke ble respektert som norske, men ble stemplet som minoritetsspråklige på grunn av deres hudfarge. Da hun skulle fylle ut papirer for sin sønn som skulle begynne på skolen, fikk hun et skjema som var ment til minoritetsspråklige, men hun skrev likevel "norsk" på feltet der man måtte oppgi morsmål. I tillegg ble sønnen hentet ut fra undervisningen for å bli testet i norsk. I følge Sarwar behandler Oslo-skolene barn ulikt.
SAMMENHENGER MELLOM DEBATT OG KRONIKK
Jeg ser en sammenheng og en motsetning mellom debatten og kronikken til Sarwar. Tybring Gjedde sine synspunkter om å skille etnisk norske og minoritetsspråklige i ulike klasser i skolen, for å dyrke og bevare den norske kulturen bedre, var akkurat det som ble forsøkt, eller delvis forsøkt i hvertfall, gjennomført ved den skolen Sarwar sin sønn skulle gå på. Jeg mener dette fordi ledelsen ved den skolen viste tydelig forskjellsbehandling og ville ikke tillate at mørkhudede skulle bli behandlet som etnisk norske. Dette var motsatt av det Bøler mente; han ville ha blandede skoleklasser slik at minoritetsspråklige skulle få muligheten til å omgås med etnisk norske barn og at alle skulle bli behandlet på lik linje.
Vi kan også knytte Sarwar sin historie til det som Unni Helland fortalte. Hennes eksempel (som forøvrig var rettet til Tybring Gjedde) med "Ola" og "Ali" var: Ola var etnisk norsk, men ikke flink i norsk. Ali var født i Norge, men hadde utenlandske foreldre. Han var flinkere enn Ola i norsk. Spørsmålet var: "Er Ali norsk?". Jeg har inntrykk av at Ali kan bli sett ned på fordi han har minoritetsspråklige foreldre, slik som Sarwar sin sønn.
PERSONLIG MENER FLORINA...
Personlig er jeg enig med Bøler, da jeg mener at fremgang vil kun sees når forskjellsbehandlingen forsvinner og integreringen skjer også i skolen. Intigreringen vil synes bedre når vi får til samhold mellom mennesker med ulik bakgrunn. Barn og voksne som kommer til landet med annen etnisk, kulturell og språklig bakgrunn er nødt til å omgåes andre norske for å utvikle sine ferdigheter, og mulighetene for intigrering vil være mye større. Jeg er også en av de som er FOR et flerkulturelt samfunn, da jeg mener det samme som bland andre Yosuf Gilani: Et flerkulturelt samfunn beriker Norge!
mandag 13. september 2010
mandag 6. september 2010
Mitt barn er mer farget enn ditt, men "dårligere"?
Vi har nå hørt om to tilfeller hvor tredjegenerasjons innvandrerbarn har blitt utsatt for stigmatisering i den norske skolen. Både sønnen til Nasim Karim og sønnen til forfatteren til kronikken "Nøkkelen til det norske" Shazia Sarwar har opplevd at de ble "skilt ut fra mengden" (altså de andre norske barna) på grunn av sin hudfarge.
Det Nasim Karim fortalte oss da hun var på besøk hos oss torsdag 2. september, var at hun har erfart at pedagogiske personale ved skolen har tatt barna ut fra undervisningen for så å spørre dem ut om hjemmet; for eksempel om foreldrene slår dem. Dette er, i følge henne, handlinger som kan gi stygge arr på barna og utsette de for dårlige minner. Hun mener at er gjort grove feil av lærere og andre voksne folk som rett og slett har gått altfor langt. Det de gjør er å tilrettelegge for mobbing og de henger ut og diskriminerer barna. Slik jeg forsto det er Karim svært opprørt over alt dette fordi hun fast bestemt mener at hun og hennes sønn er norske, og det er helt feil å dømme etter utseende.
Det samme mener forøvrig Shazia Sarwar også, som uttrykker i sin kronikk at "Kanskje er det prisen en må betale fordi en er født med et eksotisk navn og flere pigmenter?" når det er snakk om forskjellsbehandlingen av sønnen hennes. Han sees på som minoritetsspråklig, enda norsk alltid har vært hans eneste morsmål. Som Sarwar skriver har hennes sønn aldri hatt et urdu ord i sin munn.
Personlig mener jeg at denne stigmatiseringen er helt uakseptabel. Vil man føle seg norsk, så er man tilnærmet norsk. Slik som disse fleregenerasjons invandrerne har intigrert seg i den norske kulturen, mener jeg at de fortjener å bli omtalt og behandlet som andre norske.
Det Nasim Karim fortalte oss da hun var på besøk hos oss torsdag 2. september, var at hun har erfart at pedagogiske personale ved skolen har tatt barna ut fra undervisningen for så å spørre dem ut om hjemmet; for eksempel om foreldrene slår dem. Dette er, i følge henne, handlinger som kan gi stygge arr på barna og utsette de for dårlige minner. Hun mener at er gjort grove feil av lærere og andre voksne folk som rett og slett har gått altfor langt. Det de gjør er å tilrettelegge for mobbing og de henger ut og diskriminerer barna. Slik jeg forsto det er Karim svært opprørt over alt dette fordi hun fast bestemt mener at hun og hennes sønn er norske, og det er helt feil å dømme etter utseende.
Det samme mener forøvrig Shazia Sarwar også, som uttrykker i sin kronikk at "Kanskje er det prisen en må betale fordi en er født med et eksotisk navn og flere pigmenter?" når det er snakk om forskjellsbehandlingen av sønnen hennes. Han sees på som minoritetsspråklig, enda norsk alltid har vært hans eneste morsmål. Som Sarwar skriver har hennes sønn aldri hatt et urdu ord i sin munn.
Personlig mener jeg at denne stigmatiseringen er helt uakseptabel. Vil man føle seg norsk, så er man tilnærmet norsk. Slik som disse fleregenerasjons invandrerne har intigrert seg i den norske kulturen, mener jeg at de fortjener å bli omtalt og behandlet som andre norske.
Noen begreper
Nå skal jeg forklare noen begreper som vi bruker innen kultur og kommunikasjon for å beskrive kommunikasjonsprosessene som skjer når mennesker uttrykker noe til hverandre.
Interkulturell kommunikasjon - brukes om kommunikasjon mellom aktører med ulik kulturbakgrunn. F.eks. ved å studere væremåten og kommunikasjonen til en same og en australier.
Intrakulturell kommunikasjon - brukes når det er snakk om du mennesker som har veldig tilnærmet lik kultur; for eksempel snakker de samme språk, har samme trosretning, har samme politiske overbevisning, har lik utdannelse med mer; det som skjer innad én kultur.
Tverrkulturell kommunikasjon - brukes når vi sammenlikner måter å kommunisere på.
Kultur som dynamisk felt: Det "dynamiske feltet" omhandler hvordan et menneske handler i et sosialt samspill - det vi kaller kommunikasjon. Feltet er omskiftelig og inntreffer i bestemte typer situasjoner og ikke i andre (rettes etter ulike situasjoner).
Koder i bakhodet: Kultur er en slags modell etter en tankegang om å uttrykke seg gjennom språk, kunnskaper, ferdigheter, holdninger og atferd, som hver enkelt har i hodet av virkeligheten og for handling. Modellen inneholder oppfatninger om og forskrifter for hvordan vi skal oppføre oss, for hvordan andre mennesker skal tiltales, for hva som er rett og galt. Disse forskriftene, som vi har lært av å være medlemmer av et bestemt samfunn, er såkalte "koder i bakhodet".
Høykontekst-kommunikasjon - Det som menes med dette er når to som har opplevd mye sammen snakker sammen, og de ikke har behov for å utveksle mange ord for å vite hva det snakkes om. F.eks. noen som har bodd sammen i mange år, to bestevenninner eller noen innenfor samme utdanning.
Lavkontekst-kommunikasjon - Mesteparten av informasjonen uttrykt i koden du bruker for som symbol på det du vil oppnå. Eks.: en datamaskins ulike hurtigtaster, fordi der er alt lagt inn på forhånd og automatisert, uten at tanken er å endre på noe; det foregår på et lavt nivå og det skjer automatisk. Med en menneskelig tankegang har du ikke den samme fortolkningen som i høykontekst-kommunikasjon, som bruker symboler, ord, uttrykk og annet.
Interkulturell kommunikasjon - brukes om kommunikasjon mellom aktører med ulik kulturbakgrunn. F.eks. ved å studere væremåten og kommunikasjonen til en same og en australier.
Intrakulturell kommunikasjon - brukes når det er snakk om du mennesker som har veldig tilnærmet lik kultur; for eksempel snakker de samme språk, har samme trosretning, har samme politiske overbevisning, har lik utdannelse med mer; det som skjer innad én kultur.
Tverrkulturell kommunikasjon - brukes når vi sammenlikner måter å kommunisere på.
Kultur som dynamisk felt: Det "dynamiske feltet" omhandler hvordan et menneske handler i et sosialt samspill - det vi kaller kommunikasjon. Feltet er omskiftelig og inntreffer i bestemte typer situasjoner og ikke i andre (rettes etter ulike situasjoner).
Koder i bakhodet: Kultur er en slags modell etter en tankegang om å uttrykke seg gjennom språk, kunnskaper, ferdigheter, holdninger og atferd, som hver enkelt har i hodet av virkeligheten og for handling. Modellen inneholder oppfatninger om og forskrifter for hvordan vi skal oppføre oss, for hvordan andre mennesker skal tiltales, for hva som er rett og galt. Disse forskriftene, som vi har lært av å være medlemmer av et bestemt samfunn, er såkalte "koder i bakhodet".
Høykontekst-kommunikasjon - Det som menes med dette er når to som har opplevd mye sammen snakker sammen, og de ikke har behov for å utveksle mange ord for å vite hva det snakkes om. F.eks. noen som har bodd sammen i mange år, to bestevenninner eller noen innenfor samme utdanning.
Lavkontekst-kommunikasjon - Mesteparten av informasjonen uttrykt i koden du bruker for som symbol på det du vil oppnå. Eks.: en datamaskins ulike hurtigtaster, fordi der er alt lagt inn på forhånd og automatisert, uten at tanken er å endre på noe; det foregår på et lavt nivå og det skjer automatisk. Med en menneskelig tankegang har du ikke den samme fortolkningen som i høykontekst-kommunikasjon, som bruker symboler, ord, uttrykk og annet.
Forfatterbesøk: Nasim Karim
Torsdag 2. september 2010 var vi på KK1 og KK2 så heldige å få besøk av Nasim Karim, forfatter av boka "Izzat. For ærens skyld" og en kvinne med røtter i Pakistan som betrakter seg selv som norsk.
Nasim Karim er 36 år, er gift og har to barn. Hun jobber ved Tinghuset i Drammen, samtidig som hun studerer og er selvstendig næringsdrivende, i tillegg til at hun skriver. Hun startet å skrive som 16-åring og tok hun for seg problemer som fantes da, men også nå. Dette gjerder for det meste flerkulturelle utfordringer som omhandler venner, det sosiale, arbeid og konflikthåndtering, spesielt fordi ulike samfunn håndterer konflikter ulikt.
Karim var født og oppvokst på Strømsø-siden i Drammen, men flyttet senere til Bragernes-siden. Der startet problemene for Nasim Karim, med å finne seg til rette og aldri føle at hun passet inn. Som datter av en vaktmester og en hjemmeværende mor, og en jente i en søskenflokk på fem, møtte hun på flere økonomiske og sosiale utfordringer. Familien, og spesielt barna, hadde lite forutsetninger for å for eksempel gå med dyre merkeklær, slik som et stort flertall av innbyggerne på Bragernes. For foreldrene var det viktigst å gi barna en god oppdragelse og kjærlighet og omsorg; alt utover dette var luksus. De kom selv fra dårlige forhold, men likevel ga de sine barn mer enn de selv noen gang ville drømt om. Ting utvikler og forandrer seg hele tiden og barn vil ha mer, krever mer, mens foreldre vil gi mer og strever mer... Slik var det også med familien til Nasim Karim. Etterhvert oppsto det flere konflikter og kollisjoner med hennes foreldre (spesielt med far); interesser, aktiviteter og lekser... Det var vanskelig å få tid til alt, og det var ikke lett for foreldrene å strekke til overalt når samtlige fem av barna hadde hvertfall én fritidsaktivitet hver, og i tillegg hadde skolearbeid som måtte bli gjort. Nasim Karim hadde kun etnisk norske venner, hun drev med ulike aktiviteter og hadde ulike interesser, men hun følte hun var en del av den norske kulturen.
Etterhvert kom hun og familien til et punkt med lite forståelse. Far ga alt, men det var ikke nok. Blant annet følte Nasim Karim seg urettferdig behandlet siden søstre ikke ble likestilt med brødre. Guttene hadde mer frihet, men det var ingen grunner til det; det var lite forklaringer på ting som dette. Man kunne lett bli stemplet, og dette ville foreldrene unngå. Æren var jo så viktig, og det virket spesielt i forhold til døtrene. Dette virket som noe som Karim har forstått i ettertid, nettopp fordi hun ikke ble forklart forskjellsbehandlingen da hun var yngre.
Forfatteren fortalte at hun etterhvert følte hun levde i to verdener. Far og datter hadde store konflikter seg i mellom, misforståelser. Et spørsmål som ble stilt var "hvor kom vi fra?". I 14-15 års alder ville jenta ta kontroll. Hun utviklet spiseforstyrrelsen anoreksi for å vise at hun kunne ta styringen og ha kontroll. Senere reiste hun sammen med faren til Kashmir, både for å gjennoppta kontakten dem i mellom og for å se hvordan det var i hjemlandet. Det virket konservativt. Utseende, kultur, handlinger, oppførsel, religion... Nasim Karim følte hun aldri ville høre hjemme der. Flere konflikter oppsto, og hun fant ut at Norge er hennes hjem, og hun reiste tilbake hit igjen. Nå hadde hun funnet ut hvem hun var og hvor hun tilhørte.
Nasim Karim vokste altså opp mellom to kulturer, og hadde en utfordrende og mangfoldig oppvekst som var med på å forme henne til den hun er i dag. Selv mener hun bestemt at hun er norsk og at alt annet enn det vil være feil og si. Hun er en norsk muslim, ikke en norsk-pakistaner, for eksempel. Den norske kulturen er det som faller henne aller mest naturlig, men flere møter med foreldrenes opprinnelige kultur har hun skildret og det skriver hun fremdeles om. Nasim Karim forteller at boken "Izzat. For ærens skyld" handler om mye av det hun selv har opplevd: nemlig å finne sinne røtter og finne seg selv.
Nasim Karim er 36 år, er gift og har to barn. Hun jobber ved Tinghuset i Drammen, samtidig som hun studerer og er selvstendig næringsdrivende, i tillegg til at hun skriver. Hun startet å skrive som 16-åring og tok hun for seg problemer som fantes da, men også nå. Dette gjerder for det meste flerkulturelle utfordringer som omhandler venner, det sosiale, arbeid og konflikthåndtering, spesielt fordi ulike samfunn håndterer konflikter ulikt.
Karim var født og oppvokst på Strømsø-siden i Drammen, men flyttet senere til Bragernes-siden. Der startet problemene for Nasim Karim, med å finne seg til rette og aldri føle at hun passet inn. Som datter av en vaktmester og en hjemmeværende mor, og en jente i en søskenflokk på fem, møtte hun på flere økonomiske og sosiale utfordringer. Familien, og spesielt barna, hadde lite forutsetninger for å for eksempel gå med dyre merkeklær, slik som et stort flertall av innbyggerne på Bragernes. For foreldrene var det viktigst å gi barna en god oppdragelse og kjærlighet og omsorg; alt utover dette var luksus. De kom selv fra dårlige forhold, men likevel ga de sine barn mer enn de selv noen gang ville drømt om. Ting utvikler og forandrer seg hele tiden og barn vil ha mer, krever mer, mens foreldre vil gi mer og strever mer... Slik var det også med familien til Nasim Karim. Etterhvert oppsto det flere konflikter og kollisjoner med hennes foreldre (spesielt med far); interesser, aktiviteter og lekser... Det var vanskelig å få tid til alt, og det var ikke lett for foreldrene å strekke til overalt når samtlige fem av barna hadde hvertfall én fritidsaktivitet hver, og i tillegg hadde skolearbeid som måtte bli gjort. Nasim Karim hadde kun etnisk norske venner, hun drev med ulike aktiviteter og hadde ulike interesser, men hun følte hun var en del av den norske kulturen.
Etterhvert kom hun og familien til et punkt med lite forståelse. Far ga alt, men det var ikke nok. Blant annet følte Nasim Karim seg urettferdig behandlet siden søstre ikke ble likestilt med brødre. Guttene hadde mer frihet, men det var ingen grunner til det; det var lite forklaringer på ting som dette. Man kunne lett bli stemplet, og dette ville foreldrene unngå. Æren var jo så viktig, og det virket spesielt i forhold til døtrene. Dette virket som noe som Karim har forstått i ettertid, nettopp fordi hun ikke ble forklart forskjellsbehandlingen da hun var yngre.
Forfatteren fortalte at hun etterhvert følte hun levde i to verdener. Far og datter hadde store konflikter seg i mellom, misforståelser. Et spørsmål som ble stilt var "hvor kom vi fra?". I 14-15 års alder ville jenta ta kontroll. Hun utviklet spiseforstyrrelsen anoreksi for å vise at hun kunne ta styringen og ha kontroll. Senere reiste hun sammen med faren til Kashmir, både for å gjennoppta kontakten dem i mellom og for å se hvordan det var i hjemlandet. Det virket konservativt. Utseende, kultur, handlinger, oppførsel, religion... Nasim Karim følte hun aldri ville høre hjemme der. Flere konflikter oppsto, og hun fant ut at Norge er hennes hjem, og hun reiste tilbake hit igjen. Nå hadde hun funnet ut hvem hun var og hvor hun tilhørte.
Nasim Karim vokste altså opp mellom to kulturer, og hadde en utfordrende og mangfoldig oppvekst som var med på å forme henne til den hun er i dag. Selv mener hun bestemt at hun er norsk og at alt annet enn det vil være feil og si. Hun er en norsk muslim, ikke en norsk-pakistaner, for eksempel. Den norske kulturen er det som faller henne aller mest naturlig, men flere møter med foreldrenes opprinnelige kultur har hun skildret og det skriver hun fremdeles om. Nasim Karim forteller at boken "Izzat. For ærens skyld" handler om mye av det hun selv har opplevd: nemlig å finne sinne røtter og finne seg selv.
torsdag 2. september 2010
Hva er egentlig kultur og hvordan dannes en kultur?
I dette innlegget skal jeg reflektere rundt det jeg mener kultur er, og hva som bør ligge til grunn for at et samfunn eller et folk kan si de har sin egen kultur.
Min definisjon av kultur er noe som vi mennesker skaper og dyrker, i form av aktivitet, interesser, verdier og mye mer. Det er noe som kommer til uttrykk gjennom kommunikasjon og i det sosiale samspillet. Ethvert samkvem med mennesker på et bestemt område utvikler over tid en egen kultur. Dette er når handlinger blir gjentatt flere ganger, for så å bli tradisjoner, og når folk sammen utvikler normer og regler som skal gjelde for dem. Menneskene får etterhvert tilnærmet like verdier, moral og tankemåter. Andre ting som kan gå under kultur generelt er klesstil, musikksmak, sport og andre interesser, mat og vaner. Ulike faktorer som kan spille inn på utviklingen av en kultur er værmåte, klima og antall mennesker. Det vi kaller det essensielle kulturbegrepet er alt det som ligger til grunn hvorhen vi går og hva vi gjør, og dette knyttes til alt det grunnleggende som et individs kultur er bygd opp av. Likevel er det slik at alle kulturer blir påvirket fra ulike kanter, og man opplever ofte andre kulturer enn sin egen også. Da kan vi etterhvert snakke om det dynamiske kulturbegrepet, som er uavhengig av geografisk beliggenet, tematikk og tilhørighet, og som er hvordan et menneske handler i det sosiale samspillet, altså at endringer skjer etter forholdene, menneskene selv og påvirkningene rundt dem.
Vi søker ofte mennesker med like interesser og verdier som oss selv, som vi kan identifisere oss med, og som vi da liker å si at vi har felles kultur med. For at et samfunn eller et folk kan si at de har en egen kultur mener jeg at det nevnte overfor er veldig vesentlig: det at vi slår oss sammen med felles interesser og verdier. I tillegg er språk veldig vesentlig hvis man tilhører en kultur på et bestemt geografisk område også. Et vilkårlig eksempel er nordmenn i Norge som snakker norsk og som deler lik tradisjonell kultur som innebærer det å kle seg i bunad eller å spise ribbe til jul.
Vi ser alle forskjellig på andres kulturer. Vi kan skille mellom to begreper innenfor dette: den normative kulturforståelsen og den deskriptive kulturforståelsen. Førstnevnte var mer brukt før i tiden da man dømte folk ut i fra hvilken kultur de tilhørte og satte de i bås. Forståelsen var svært subjektiv og man delte gjerne kulturer i "finkulturer" og "ukulturer". I dag sier vi gjerne at normen er å ha en mer deskriptiv kulturforståelse, hvilket betyr at en bare beskriver det man ser uten subjektive dømminger. Det er blitt mer vanlig å bare beskrive det mennesket har skapt og vedlikeholdt.
Min definisjon av kultur er noe som vi mennesker skaper og dyrker, i form av aktivitet, interesser, verdier og mye mer. Det er noe som kommer til uttrykk gjennom kommunikasjon og i det sosiale samspillet. Ethvert samkvem med mennesker på et bestemt område utvikler over tid en egen kultur. Dette er når handlinger blir gjentatt flere ganger, for så å bli tradisjoner, og når folk sammen utvikler normer og regler som skal gjelde for dem. Menneskene får etterhvert tilnærmet like verdier, moral og tankemåter. Andre ting som kan gå under kultur generelt er klesstil, musikksmak, sport og andre interesser, mat og vaner. Ulike faktorer som kan spille inn på utviklingen av en kultur er værmåte, klima og antall mennesker. Det vi kaller det essensielle kulturbegrepet er alt det som ligger til grunn hvorhen vi går og hva vi gjør, og dette knyttes til alt det grunnleggende som et individs kultur er bygd opp av. Likevel er det slik at alle kulturer blir påvirket fra ulike kanter, og man opplever ofte andre kulturer enn sin egen også. Da kan vi etterhvert snakke om det dynamiske kulturbegrepet, som er uavhengig av geografisk beliggenet, tematikk og tilhørighet, og som er hvordan et menneske handler i det sosiale samspillet, altså at endringer skjer etter forholdene, menneskene selv og påvirkningene rundt dem.
Vi søker ofte mennesker med like interesser og verdier som oss selv, som vi kan identifisere oss med, og som vi da liker å si at vi har felles kultur med. For at et samfunn eller et folk kan si at de har en egen kultur mener jeg at det nevnte overfor er veldig vesentlig: det at vi slår oss sammen med felles interesser og verdier. I tillegg er språk veldig vesentlig hvis man tilhører en kultur på et bestemt geografisk område også. Et vilkårlig eksempel er nordmenn i Norge som snakker norsk og som deler lik tradisjonell kultur som innebærer det å kle seg i bunad eller å spise ribbe til jul.
Vi ser alle forskjellig på andres kulturer. Vi kan skille mellom to begreper innenfor dette: den normative kulturforståelsen og den deskriptive kulturforståelsen. Førstnevnte var mer brukt før i tiden da man dømte folk ut i fra hvilken kultur de tilhørte og satte de i bås. Forståelsen var svært subjektiv og man delte gjerne kulturer i "finkulturer" og "ukulturer". I dag sier vi gjerne at normen er å ha en mer deskriptiv kulturforståelse, hvilket betyr at en bare beskriver det man ser uten subjektive dømminger. Det er blitt mer vanlig å bare beskrive det mennesket har skapt og vedlikeholdt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)