Mitt barn er mer farget enn ditt, men "dårligere"?

Vi har nå hørt om to tilfeller hvor tredjegenerasjons innvandrerbarn har blitt utsatt for stigmatisering i den norske skolen. Både sønnen til Nasim Karim og sønnen til forfatteren til kronikken "Nøkkelen til det norske" Shazia Sarwar har opplevd at de ble "skilt ut fra mengden" (altså de andre norske barna) på grunn av sin hudfarge.

Det Nasim Karim fortalte oss da hun var på besøk hos oss torsdag 2. september, var at hun har erfart at pedagogiske personale ved skolen har tatt barna ut fra undervisningen for så å spørre dem ut om hjemmet; for eksempel om foreldrene slår dem. Dette er, i følge henne, handlinger som kan gi stygge arr på barna og utsette de for dårlige minner. Hun mener at er gjort grove feil av lærere og andre voksne folk som rett og slett har gått altfor langt. Det de gjør er å tilrettelegge for mobbing og de henger ut og diskriminerer barna. Slik jeg forsto det er Karim svært opprørt over alt dette fordi hun fast bestemt mener at hun og hennes sønn er norske, og det er helt feil å dømme etter utseende.

Det samme mener forøvrig Shazia Sarwar også, som uttrykker i sin kronikk at "Kanskje er det prisen en må betale fordi en er født med et eksotisk navn og flere pigmenter?" når det er snakk om forskjellsbehandlingen av sønnen hennes. Han sees på som minoritetsspråklig, enda norsk alltid har vært hans eneste morsmål. Som Sarwar skriver har hennes sønn aldri hatt et urdu ord i sin munn.

Personlig mener jeg at denne stigmatiseringen er helt uakseptabel. Vil man føle seg norsk, så er man tilnærmet norsk. Slik som disse fleregenerasjons invandrerne har intigrert seg i den norske kulturen, mener jeg at de fortjener å bli omtalt og behandlet som andre norske.