Dagen før dagen skrev Stortingspresident Dag Terje Andersen en kronikken "Folkestyrets festdag" i Aftenposten. Der drøfter han hvordan det står til med folkestyret i Norge, snart 200 år etter innføringen av demokratiet, og jeg vil nå dele mine umiddelbare reaksjoner og refleksjoner rundt denne teksten.
Først og fremst vil jeg slå fast at kronikken overbeviser og virker troverdig, mye bare på grunn av spalteplass i (selveste, saklige) Aftenposten. En annen faktor er kanskje det at der en mann med en tittel som skriver. Leserne av avisen antas å være alt fra ungdom fra videregående og opp til godt voksne mennesker, og dermed har vi fastsatt målgruppen til denne kronikken. Spørsmålet er om teksten er tilegnet leserne og om den når fram til dem? Jeg synes det. Det er en omfattende, men saklig tekst som er veldig aktuell. Den appellerer til følelsene ved å stille spørsmål om viktige emner som frihet, menneskerettigheter og folkestyre. Forfatteren gir uttrykk for at når nordmenn diskuterer demokrati og menneskerettigheter så handler det mest om andre land. Han fortsetter med "Det kan virke som om menneskerettigheter og folkestyre er noe vi ofte tar for gitt i Norge." I tillegg skriver han alltid med formen "vi" som gir følelse av samhold og at teksten gjelder for alle sammen, talen er ikke skrevet "ovenfra og ned".
Jeg tror målet med teksten er nettopp å gjøre oss oppmerksomme på hva vi faktisk feirer, og ikke å ta ting for gitt bare fordi vi har kommet langt. Med tanke på det ovennevnte velger jeg dermed å trekke den konklusjon at forfatteren når sitt mål med både å gi inntrykk av å være pålitelig (etos), saklig (logos) og med å appellere til følelsene (patos).
