Viser innlegg med etiketten kulturforskjeller. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten kulturforskjeller. Vis alle innlegg
mandag 1. november 2010
Skal man reise seg for de eldre?
Hver gang jeg omgås mennesker fra hjemlandet mitt, folk som har samme kulturbakgrunn som familien min, opplever jeg noe som jeg ikke ser mye til i Norge. Der er det vanlig at man reiser seg når noen som er eldre enn en selv, kommer inn i rommet. Det er av respekt og skal gjøres uten at man betenker seg først. Her i Norge ser jeg som sagt ikke at dette er vanlig (jeg har faktisk aldri sett noe til denne normen her før!). Det var en gang jeg var hos en venninne rett etter at jeg hadde vært på ferie i hjemlandet mitt i flere uker. Da hennes bestefar kom inn reiste jeg meg opp med en gang og hilste. Det var som jeg bare gjorde det på ren refleks, fordi jeg var vant til det fra de forhenværende ukene. Da så venninnen min litt dumt på meg, men smilte svakt. Hun skjønte at det var en kulturforskjell i bildet, og etterpå kunne jeg bekrefte dette med å forklare jeg at jeg var vant til dette gjennom hjemlandet mitt sin kultur.
mandag 6. september 2010
Mitt barn er mer farget enn ditt, men "dårligere"?
Vi har nå hørt om to tilfeller hvor tredjegenerasjons innvandrerbarn har blitt utsatt for stigmatisering i den norske skolen. Både sønnen til Nasim Karim og sønnen til forfatteren til kronikken "Nøkkelen til det norske" Shazia Sarwar har opplevd at de ble "skilt ut fra mengden" (altså de andre norske barna) på grunn av sin hudfarge.
Det Nasim Karim fortalte oss da hun var på besøk hos oss torsdag 2. september, var at hun har erfart at pedagogiske personale ved skolen har tatt barna ut fra undervisningen for så å spørre dem ut om hjemmet; for eksempel om foreldrene slår dem. Dette er, i følge henne, handlinger som kan gi stygge arr på barna og utsette de for dårlige minner. Hun mener at er gjort grove feil av lærere og andre voksne folk som rett og slett har gått altfor langt. Det de gjør er å tilrettelegge for mobbing og de henger ut og diskriminerer barna. Slik jeg forsto det er Karim svært opprørt over alt dette fordi hun fast bestemt mener at hun og hennes sønn er norske, og det er helt feil å dømme etter utseende.
Det samme mener forøvrig Shazia Sarwar også, som uttrykker i sin kronikk at "Kanskje er det prisen en må betale fordi en er født med et eksotisk navn og flere pigmenter?" når det er snakk om forskjellsbehandlingen av sønnen hennes. Han sees på som minoritetsspråklig, enda norsk alltid har vært hans eneste morsmål. Som Sarwar skriver har hennes sønn aldri hatt et urdu ord i sin munn.
Personlig mener jeg at denne stigmatiseringen er helt uakseptabel. Vil man føle seg norsk, så er man tilnærmet norsk. Slik som disse fleregenerasjons invandrerne har intigrert seg i den norske kulturen, mener jeg at de fortjener å bli omtalt og behandlet som andre norske.
Det Nasim Karim fortalte oss da hun var på besøk hos oss torsdag 2. september, var at hun har erfart at pedagogiske personale ved skolen har tatt barna ut fra undervisningen for så å spørre dem ut om hjemmet; for eksempel om foreldrene slår dem. Dette er, i følge henne, handlinger som kan gi stygge arr på barna og utsette de for dårlige minner. Hun mener at er gjort grove feil av lærere og andre voksne folk som rett og slett har gått altfor langt. Det de gjør er å tilrettelegge for mobbing og de henger ut og diskriminerer barna. Slik jeg forsto det er Karim svært opprørt over alt dette fordi hun fast bestemt mener at hun og hennes sønn er norske, og det er helt feil å dømme etter utseende.
Det samme mener forøvrig Shazia Sarwar også, som uttrykker i sin kronikk at "Kanskje er det prisen en må betale fordi en er født med et eksotisk navn og flere pigmenter?" når det er snakk om forskjellsbehandlingen av sønnen hennes. Han sees på som minoritetsspråklig, enda norsk alltid har vært hans eneste morsmål. Som Sarwar skriver har hennes sønn aldri hatt et urdu ord i sin munn.
Personlig mener jeg at denne stigmatiseringen er helt uakseptabel. Vil man føle seg norsk, så er man tilnærmet norsk. Slik som disse fleregenerasjons invandrerne har intigrert seg i den norske kulturen, mener jeg at de fortjener å bli omtalt og behandlet som andre norske.
Forfatterbesøk: Nasim Karim
Torsdag 2. september 2010 var vi på KK1 og KK2 så heldige å få besøk av Nasim Karim, forfatter av boka "Izzat. For ærens skyld" og en kvinne med røtter i Pakistan som betrakter seg selv som norsk.
Nasim Karim er 36 år, er gift og har to barn. Hun jobber ved Tinghuset i Drammen, samtidig som hun studerer og er selvstendig næringsdrivende, i tillegg til at hun skriver. Hun startet å skrive som 16-åring og tok hun for seg problemer som fantes da, men også nå. Dette gjerder for det meste flerkulturelle utfordringer som omhandler venner, det sosiale, arbeid og konflikthåndtering, spesielt fordi ulike samfunn håndterer konflikter ulikt.
Karim var født og oppvokst på Strømsø-siden i Drammen, men flyttet senere til Bragernes-siden. Der startet problemene for Nasim Karim, med å finne seg til rette og aldri føle at hun passet inn. Som datter av en vaktmester og en hjemmeværende mor, og en jente i en søskenflokk på fem, møtte hun på flere økonomiske og sosiale utfordringer. Familien, og spesielt barna, hadde lite forutsetninger for å for eksempel gå med dyre merkeklær, slik som et stort flertall av innbyggerne på Bragernes. For foreldrene var det viktigst å gi barna en god oppdragelse og kjærlighet og omsorg; alt utover dette var luksus. De kom selv fra dårlige forhold, men likevel ga de sine barn mer enn de selv noen gang ville drømt om. Ting utvikler og forandrer seg hele tiden og barn vil ha mer, krever mer, mens foreldre vil gi mer og strever mer... Slik var det også med familien til Nasim Karim. Etterhvert oppsto det flere konflikter og kollisjoner med hennes foreldre (spesielt med far); interesser, aktiviteter og lekser... Det var vanskelig å få tid til alt, og det var ikke lett for foreldrene å strekke til overalt når samtlige fem av barna hadde hvertfall én fritidsaktivitet hver, og i tillegg hadde skolearbeid som måtte bli gjort. Nasim Karim hadde kun etnisk norske venner, hun drev med ulike aktiviteter og hadde ulike interesser, men hun følte hun var en del av den norske kulturen.
Etterhvert kom hun og familien til et punkt med lite forståelse. Far ga alt, men det var ikke nok. Blant annet følte Nasim Karim seg urettferdig behandlet siden søstre ikke ble likestilt med brødre. Guttene hadde mer frihet, men det var ingen grunner til det; det var lite forklaringer på ting som dette. Man kunne lett bli stemplet, og dette ville foreldrene unngå. Æren var jo så viktig, og det virket spesielt i forhold til døtrene. Dette virket som noe som Karim har forstått i ettertid, nettopp fordi hun ikke ble forklart forskjellsbehandlingen da hun var yngre.
Forfatteren fortalte at hun etterhvert følte hun levde i to verdener. Far og datter hadde store konflikter seg i mellom, misforståelser. Et spørsmål som ble stilt var "hvor kom vi fra?". I 14-15 års alder ville jenta ta kontroll. Hun utviklet spiseforstyrrelsen anoreksi for å vise at hun kunne ta styringen og ha kontroll. Senere reiste hun sammen med faren til Kashmir, både for å gjennoppta kontakten dem i mellom og for å se hvordan det var i hjemlandet. Det virket konservativt. Utseende, kultur, handlinger, oppførsel, religion... Nasim Karim følte hun aldri ville høre hjemme der. Flere konflikter oppsto, og hun fant ut at Norge er hennes hjem, og hun reiste tilbake hit igjen. Nå hadde hun funnet ut hvem hun var og hvor hun tilhørte.
Nasim Karim vokste altså opp mellom to kulturer, og hadde en utfordrende og mangfoldig oppvekst som var med på å forme henne til den hun er i dag. Selv mener hun bestemt at hun er norsk og at alt annet enn det vil være feil og si. Hun er en norsk muslim, ikke en norsk-pakistaner, for eksempel. Den norske kulturen er det som faller henne aller mest naturlig, men flere møter med foreldrenes opprinnelige kultur har hun skildret og det skriver hun fremdeles om. Nasim Karim forteller at boken "Izzat. For ærens skyld" handler om mye av det hun selv har opplevd: nemlig å finne sinne røtter og finne seg selv.
Nasim Karim er 36 år, er gift og har to barn. Hun jobber ved Tinghuset i Drammen, samtidig som hun studerer og er selvstendig næringsdrivende, i tillegg til at hun skriver. Hun startet å skrive som 16-åring og tok hun for seg problemer som fantes da, men også nå. Dette gjerder for det meste flerkulturelle utfordringer som omhandler venner, det sosiale, arbeid og konflikthåndtering, spesielt fordi ulike samfunn håndterer konflikter ulikt.
Karim var født og oppvokst på Strømsø-siden i Drammen, men flyttet senere til Bragernes-siden. Der startet problemene for Nasim Karim, med å finne seg til rette og aldri føle at hun passet inn. Som datter av en vaktmester og en hjemmeværende mor, og en jente i en søskenflokk på fem, møtte hun på flere økonomiske og sosiale utfordringer. Familien, og spesielt barna, hadde lite forutsetninger for å for eksempel gå med dyre merkeklær, slik som et stort flertall av innbyggerne på Bragernes. For foreldrene var det viktigst å gi barna en god oppdragelse og kjærlighet og omsorg; alt utover dette var luksus. De kom selv fra dårlige forhold, men likevel ga de sine barn mer enn de selv noen gang ville drømt om. Ting utvikler og forandrer seg hele tiden og barn vil ha mer, krever mer, mens foreldre vil gi mer og strever mer... Slik var det også med familien til Nasim Karim. Etterhvert oppsto det flere konflikter og kollisjoner med hennes foreldre (spesielt med far); interesser, aktiviteter og lekser... Det var vanskelig å få tid til alt, og det var ikke lett for foreldrene å strekke til overalt når samtlige fem av barna hadde hvertfall én fritidsaktivitet hver, og i tillegg hadde skolearbeid som måtte bli gjort. Nasim Karim hadde kun etnisk norske venner, hun drev med ulike aktiviteter og hadde ulike interesser, men hun følte hun var en del av den norske kulturen.
Etterhvert kom hun og familien til et punkt med lite forståelse. Far ga alt, men det var ikke nok. Blant annet følte Nasim Karim seg urettferdig behandlet siden søstre ikke ble likestilt med brødre. Guttene hadde mer frihet, men det var ingen grunner til det; det var lite forklaringer på ting som dette. Man kunne lett bli stemplet, og dette ville foreldrene unngå. Æren var jo så viktig, og det virket spesielt i forhold til døtrene. Dette virket som noe som Karim har forstått i ettertid, nettopp fordi hun ikke ble forklart forskjellsbehandlingen da hun var yngre.
Forfatteren fortalte at hun etterhvert følte hun levde i to verdener. Far og datter hadde store konflikter seg i mellom, misforståelser. Et spørsmål som ble stilt var "hvor kom vi fra?". I 14-15 års alder ville jenta ta kontroll. Hun utviklet spiseforstyrrelsen anoreksi for å vise at hun kunne ta styringen og ha kontroll. Senere reiste hun sammen med faren til Kashmir, både for å gjennoppta kontakten dem i mellom og for å se hvordan det var i hjemlandet. Det virket konservativt. Utseende, kultur, handlinger, oppførsel, religion... Nasim Karim følte hun aldri ville høre hjemme der. Flere konflikter oppsto, og hun fant ut at Norge er hennes hjem, og hun reiste tilbake hit igjen. Nå hadde hun funnet ut hvem hun var og hvor hun tilhørte.
Nasim Karim vokste altså opp mellom to kulturer, og hadde en utfordrende og mangfoldig oppvekst som var med på å forme henne til den hun er i dag. Selv mener hun bestemt at hun er norsk og at alt annet enn det vil være feil og si. Hun er en norsk muslim, ikke en norsk-pakistaner, for eksempel. Den norske kulturen er det som faller henne aller mest naturlig, men flere møter med foreldrenes opprinnelige kultur har hun skildret og det skriver hun fremdeles om. Nasim Karim forteller at boken "Izzat. For ærens skyld" handler om mye av det hun selv har opplevd: nemlig å finne sinne røtter og finne seg selv.
Abonner på:
Innlegg (Atom)