Musikkvideo

I dag skal jeg presentere og analysere musikkvideoen til sangen "Put Your Records On" av Corinne Bailey Rae. 

 

Sangen som videoen er laget til, tror jeg appellerer til unge jenter som er redde for å slå seg litt løs, være seg selv og som sliter med å finne seg selv i det hele tatt. I teksten, som er på engelsk, står det som følger: "Girl put your records on, tell me your favourite song", "Just go ahead, let your hair down" og videre "You're gonna find yourself somewhere, somehow.". "Jente, slå på dine plater, fortell meg om din favorittsang", "Bare kom igjen, slå ut håret" og "Du vil finne deg selv et eller annet sted, på en eller annen måte". Med dette kommer (det jeg tror er) hovedpoenget i hele sangen fram: ikke vær redd for å gjøre noe morsomt og vær fri. Deg selv finner du uansett. 

Temaet er oppfordrende, positivt og lystig. Bildene i musikkvideoen er likedan; det er mye lys, glade farger og blide ansikter. Handlingen finner sted på landet et sted - en landevei og noen jorder. Flere jenter sykler under trærne, i solskinn, og fremst er alltid artisten selv. Artistens rolle i musikkvideoen er åpenbar (hun synger og spiller med i sin egen sang), mens de andre jentene er jeg litt usikker på. De kan symbolisere disse usikre jentene som jeg var inne på innledningsvis - som forsøker å følge det gode eksempelet i spissen, eller de som har tatt til seg råd om å være frie, allerede, og er derfor med i denne gruppen av glade, frie kvinner.

Blant disse jentene/kvinnene som vi ser i videoen er det flere, i tillegg til artisten selv, som er mørkhudede. Det kan hende at dette er noe som er bestemt uten videre ettertanke, men man kan også tolke det dit hen at sangen er rettet mot spesielt mørke kvinner som kanskje opplever undertrykkelse eller liknende. Men dette er ikke noe jeg slår fast, da jeg ikke vet noe sikkert. 

Teknisk sett er filmen godt komponert med klipping som er flytende og det er gode overganger. Det er mye dynamikk i bildet, mye bevegelse. Dette gir følelsen av at ting skjer, og det går framover. Kameravinklene varierer fra fugleperspektiv og mye avstand i starten, til normalperspektiv og zoom-inn på personer og detaljer. Som jeg har vært inne på tidligere er videoen preget av mye lys; solskinn. Til tider er det så mye lys at det er vanskelig å se hovedmotivet, til og med. Fargene er gjerne lyse pasteller. Alt sammen fungerer godt sammen fordi det formidler den optimistiske følelsen som også sangen gir.

Personlig føler jeg at både sangen og musikkvideoen bringer gode følelser og assosiasjoner. Jeg er veldig glad i vår og sommer, samhold med gode venner og solskinnsdager. Denne musikkvideoen vekker assosiasjoner til dette, og jeg kan trygt si at det er en "feel good" sang. 

  

Bak rosa burkaer og gule mullahskjegg (blogg)

I dette innlegget tar jeg med en kort vurdering av en av mine favorittblogger: Bak rosa burkaer og gule mullahskjegg, http://smagalsomalier.wordpress.com/. Eieren av bloggen, bedre kjent som Somalieren, en kvinne fra Somalia som har bodd i Norge siden 1992. En dyktig skribent som skriver veldig variert om mye!

Jeg husker ikke hvordan jeg fant frem til bloggen, men jeg er sikker på at jeg husker jeg ble glad så snart jeg hadde lest et par-tre innlegg. Straks fant jeg meg selv veldig fascinert og inspirert av både skrivemåte og innholdet på denne bloggen. De første innleggene jeg leste handlet om innvandrere i det norske samfunn. Jeg kan huske å ha tenkt: - Yes! Endelig en blogg med høyrøstet, ærlig innhold fra en innvandrer sitt perspektiv.

Senere har jeg funnet ut at hun skriver om så mye, mye mer - som musikk, religion, poesi, samfunn, litteratur, hverdag og verden i dag. Noe er mer som lett underholdning og lesestoff, eksempelvis musikk som blir anbefalt, eller bøker som er blitt lest og vurdert. Ellers finner man også tekster av typen dype og vel utbroderte refleksjoner, som jeg på mange måter kan betrakte som tankevekkere, inspirasjon og lærdom. Lange tekster, ja, men det er lange tekster med mye innhold som jeg leser med glede.

Det kan virke litt klisjé-aktig å si dette i en vurdering av en favorittblogg, men jeg skriver det likevel: jeg finner ikke én negativ ting jeg kan peke på ved denne bloggen. "Bak rosa burkaer og gule mullahsjegg" treffer meg på samtlige tidligere nevnte emner som det skrives om, og jeg er veldig fornøyd med det jeg leser. Dette betyr ikke at jeg anser Somalieren som min sjelevenn, eller at vi på noen måte er "helt like", men jeg kan si meg enig i mye og liker det hun deler.

Takk for en fin blogg, og takk for meg!

Ikke-verbal kommunikasjon

Når bruker du det, og hvordan tolkes det?

I ikke-verbal kommunikasjon er kommunikasjon som omhandler kroppsatferd, mimikk, gester, kroppsbevegelser, kroppskontakt og bruk av avstand og rom. Som ordet tilsier er kommunikasjonen ikke-verbal; altså brukes ikke ord.

Vi bruker ikke-verbal kommunikasjon når vi uttrykker noe overfor andre ved hjelp av kroppen. Ikke-verbale ytringer oppfattes som tegn og symboler som står for noe annet enn det umiddelbare. De kan være bevisste eller ubevisste, villet eller ikke villet. Rødming er et godt eksempel på et ikke-verbalt uttrykk som for de fleste oppleves ukontrollert, det vil si at vi kontrollerer ikke rødmingen selv. Et eksempel på bevisst, villet ytring ikke-verbalt er smiling og vinking. Hvis du smiler og vinker til noen du møter, ytrer du noe bevisst med tanke på hvilket forhold du har til personen, og hvordan du vil fremstå i møtet med han/henne.

Ikke-verbal kommunikasjon tolkes enklest av personer med like kulturelle koder. Noen som kjenner hverandre veldig godt og har tilbrakt mye tid sammen har lettere for å tolke hverandres uttrykk, enn noen som nettopp har møtt hverandre. Dersom man ikke har de samme kulturelle kodene, kan misforståelser oppstå. Vi har nemlig ikke likt kroppspråk over hele verden. Noe så enkelt (tenker vi) som et lite nikk, i betydningen av et "ja", kan bety det motsatte/"nei" i andre land. I Bulgaria er det nemlig slik at de rister på hodet for "ja" og nikker for "nei".

Ikke-verbal kommunikasjon er også kunst, matematikk, arkitektur, skjønnlitteratur og musikk, samt utseende og klesdrakt.

Kilder: "Hva er ikke-verbal kommunikasjon?" (NDLA)

Skal man reise seg for de eldre?

Hver gang jeg omgås mennesker fra hjemlandet mitt, folk som har samme kulturbakgrunn som familien min, opplever jeg noe som jeg ikke ser mye til i Norge. Der er det vanlig at man reiser seg når noen som er eldre enn en selv, kommer inn i rommet. Det er av respekt og skal gjøres uten at man betenker seg først. Her i Norge ser jeg som sagt ikke at dette er vanlig (jeg har faktisk aldri sett noe til denne normen her før!). Det var en gang jeg var hos en venninne rett etter at jeg hadde vært på ferie i hjemlandet mitt i flere uker. Da hennes bestefar kom inn reiste jeg meg opp med en gang og hilste. Det var som jeg bare gjorde det på ren refleks, fordi jeg var vant til det fra de forhenværende ukene. Da så venninnen min litt dumt på meg, men smilte svakt. Hun skjønte at det var en kulturforskjell i bildet, og etterpå kunne jeg bekrefte dette med å forklare jeg at jeg var vant til dette gjennom hjemlandet mitt sin kultur.

Det flerkulturelle Norge; debatt

I dette innlegget tar jeg for meg en debatt og en kronikk, og jeg skal prøve å se sammenlikne litt og se sammenhenger. Temaet er innvandringspolitikk.

Debatten fra Litteraturhuset i Oslo torsdag 9. september 2010 tok utgangspunkt i Christian Tybring Gjedde og Kent Andersen sin kronikk "Drøm fra Disneyland". Av de to forfatterne av kronikken var bare Tybring Gjedde representert på debatten. Andre som var representert var Yousuf Gilani (V), Jan Bøler (Ap), Kari Helene Partapuoli (leder for Antirasistisk Senter), Robert Wright (far) og Audun Lysbakken (SV). I tillegg var det publikum i salen, og der satt blant andre Unni Helland, lærer med 38 års erfaring fra Fjell skole i Drammen.

"FLERKULTUR VIL RIVE LANDET I FILLER"?
Temaet for debatten var innvandringspolitikk; deriblant innvandringsstrøm, integrering og bosetting. Det ble sagt at innvandringen er altfor stor og integreringen for liten (Tybring Gjedde), men også at vi trenger et flerkulturelt Norge.

Noe av det Tybrig Gjedde mener er blant annet at "flerkultur vil rive landet i filler". Slik jeg forstod det mener han at det er for mange innvandrere i Norge, og at det ikke stilles høye nok krav til dem. Jan Bøler sine synspunkter kan knyttes til dette, da han støtter innvandrerne og snakker deres sak med å si at de gjerne vil bli stilt krav til, blant annet når det kommer til arbeidslivet, men at de føler seg utestengt.

"DU ER BRUN, ERGO IKKE NORSK"?
I kronikken til Shazia Sarwar (som jeg forøvrig har skrevet om tidligere) kom det frem at Sarwar hadde opplevd at hun og hennes sønn ikke ble respektert som norske, men ble stemplet som minoritetsspråklige på grunn av deres hudfarge. Da hun skulle fylle ut papirer for sin sønn som skulle begynne på skolen, fikk hun et skjema som var ment til minoritetsspråklige, men hun skrev likevel "norsk" på feltet der man måtte oppgi morsmål. I tillegg ble sønnen hentet ut fra undervisningen for å bli testet i norsk. I følge Sarwar behandler Oslo-skolene barn ulikt.

SAMMENHENGER MELLOM DEBATT OG KRONIKK
Jeg ser en sammenheng og en motsetning mellom debatten og  kronikken til Sarwar. Tybring Gjedde sine synspunkter om å skille etnisk norske og minoritetsspråklige i ulike klasser i skolen, for å dyrke og bevare den norske kulturen bedre, var akkurat det som ble forsøkt, eller delvis forsøkt i hvertfall, gjennomført ved den skolen Sarwar sin sønn skulle gå på. Jeg mener dette fordi ledelsen ved den skolen viste tydelig forskjellsbehandling og ville ikke tillate at mørkhudede skulle bli behandlet som etnisk norske. Dette var motsatt av det Bøler mente; han ville ha blandede skoleklasser slik at minoritetsspråklige skulle få muligheten til å omgås med etnisk norske barn og at alle skulle bli behandlet på lik linje.

Vi kan også knytte Sarwar sin historie til det som Unni Helland fortalte. Hennes eksempel (som forøvrig var rettet til Tybring Gjedde) med "Ola" og "Ali" var: Ola var etnisk norsk, men ikke flink i norsk. Ali var født i Norge, men hadde utenlandske foreldre. Han var flinkere enn Ola i norsk. Spørsmålet var: "Er Ali norsk?". Jeg har inntrykk av at Ali kan bli sett ned på fordi han har minoritetsspråklige foreldre, slik som Sarwar sin sønn.



PERSONLIG MENER FLORINA...
Personlig er jeg enig med Bøler, da jeg mener at fremgang vil kun sees når forskjellsbehandlingen forsvinner og integreringen skjer også i skolen. Intigreringen vil synes bedre når vi får til samhold mellom mennesker med ulik bakgrunn. Barn og voksne som kommer til landet med annen etnisk, kulturell og språklig bakgrunn er nødt til å omgåes andre norske for å utvikle sine ferdigheter, og mulighetene for intigrering vil være mye større. Jeg er også en av de som er FOR et flerkulturelt samfunn, da jeg mener det samme som bland andre Yosuf Gilani: Et flerkulturelt samfunn beriker Norge!

Mitt barn er mer farget enn ditt, men "dårligere"?

Vi har nå hørt om to tilfeller hvor tredjegenerasjons innvandrerbarn har blitt utsatt for stigmatisering i den norske skolen. Både sønnen til Nasim Karim og sønnen til forfatteren til kronikken "Nøkkelen til det norske" Shazia Sarwar har opplevd at de ble "skilt ut fra mengden" (altså de andre norske barna) på grunn av sin hudfarge.

Det Nasim Karim fortalte oss da hun var på besøk hos oss torsdag 2. september, var at hun har erfart at pedagogiske personale ved skolen har tatt barna ut fra undervisningen for så å spørre dem ut om hjemmet; for eksempel om foreldrene slår dem. Dette er, i følge henne, handlinger som kan gi stygge arr på barna og utsette de for dårlige minner. Hun mener at er gjort grove feil av lærere og andre voksne folk som rett og slett har gått altfor langt. Det de gjør er å tilrettelegge for mobbing og de henger ut og diskriminerer barna. Slik jeg forsto det er Karim svært opprørt over alt dette fordi hun fast bestemt mener at hun og hennes sønn er norske, og det er helt feil å dømme etter utseende.

Det samme mener forøvrig Shazia Sarwar også, som uttrykker i sin kronikk at "Kanskje er det prisen en må betale fordi en er født med et eksotisk navn og flere pigmenter?" når det er snakk om forskjellsbehandlingen av sønnen hennes. Han sees på som minoritetsspråklig, enda norsk alltid har vært hans eneste morsmål. Som Sarwar skriver har hennes sønn aldri hatt et urdu ord i sin munn.

Personlig mener jeg at denne stigmatiseringen er helt uakseptabel. Vil man føle seg norsk, så er man tilnærmet norsk. Slik som disse fleregenerasjons invandrerne har intigrert seg i den norske kulturen, mener jeg at de fortjener å bli omtalt og behandlet som andre norske.

Noen begreper

Nå skal jeg forklare noen begreper som vi bruker innen kultur og kommunikasjon for å beskrive kommunikasjonsprosessene som skjer når mennesker uttrykker noe til hverandre.

Interkulturell kommunikasjon - brukes om kommunikasjon mellom aktører med ulik kulturbakgrunn. F.eks. ved å studere væremåten og kommunikasjonen til en same og en australier.

Intrakulturell kommunikasjon - brukes når det er snakk om du mennesker som har veldig tilnærmet lik kultur; for eksempel snakker de samme språk, har samme trosretning, har samme politiske overbevisning, har lik utdannelse med mer; det som skjer innad én kultur.

Tverrkulturell kommunikasjon - brukes når vi sammenlikner måter å kommunisere på.

Kultur som dynamisk felt: Det "dynamiske feltet" omhandler hvordan et menneske handler i et sosialt samspill - det vi kaller kommunikasjon. Feltet er omskiftelig og inntreffer i bestemte typer situasjoner og ikke i andre (rettes etter ulike situasjoner).

Koder i bakhodet: Kultur er en slags modell etter en tankegang om å uttrykke seg gjennom språk, kunnskaper, ferdigheter, holdninger og atferd, som hver enkelt har i hodet av virkeligheten og for handling. Modellen inneholder oppfatninger om og forskrifter for hvordan vi skal oppføre oss, for hvordan andre mennesker skal tiltales, for hva som er rett og galt. Disse forskriftene, som vi har lært av å være medlemmer av et bestemt samfunn, er såkalte "koder i bakhodet".

Høykontekst-kommunikasjon - Det som menes med dette er når to som har opplevd mye sammen snakker sammen, og de ikke har behov for å utveksle mange ord for å vite hva det snakkes om. F.eks. noen som har bodd sammen i mange år, to bestevenninner eller noen innenfor samme utdanning.

Lavkontekst-kommunikasjon - Mesteparten av informasjonen uttrykt i koden du bruker for som symbol på det du vil oppnå. Eks.: en datamaskins ulike hurtigtaster, fordi der er alt lagt inn på forhånd og automatisert, uten at tanken er å endre på noe; det foregår på et lavt nivå og det skjer automatisk. Med en menneskelig tankegang har du ikke den samme fortolkningen som i høykontekst-kommunikasjon, som bruker symboler, ord, uttrykk og annet.